Savn...

I går leverte jeg 2 blide gutter hos mormor og bestefar. De var klare for overnattingsbesøk der denne helgen. Noe de gjør ganske ofte både der og hos besta og bestefar. Ungene mine har verdens flotteste besteforeldre som stiller villig opp for barnebarna sine. Som alltid trør til å hjelper om de kan og som spør om å få låne dem om de synes det er for lenge siden sist. Vi er velsignet som foreldre som har den hjelpen og barna våre er velsignet som har så mange flotte voksne rundt dem som er glad i dem og ønsker det beste for dem. Så siden jeg vet at barna mine er i de beste hender burde jeg være trygg og ikke ofre det så mye tanke. Likevel når jeg legger hode på puta om kvelden så kommer savne etter guttene mine. Selv om det er bare få timer siden jeg sa hadet til dem så er savnet så stort at tårene ikke er langt unna. En merkelig og stor omveltning som skjedde etter at jeg ble syk. Før jeg ble syk synes jeg ikke det var vanskelig i det hele tatt å levere fra meg barna noen dager hos besteforeldrene. Jeg visste de hadde det bra så da slappa jeg av og koste meg med alenetiden. Det var selvfølgelig alltid godt å få dem hjem igjen ,men jeg savnet dem ikke i noe voldsom grad når det bare var snakk om 2-3 dager. Men etter at jeg plutselig ble sendt til Radiumhospitalet (nesten på dagen) å måtte være borte fra dem ufrivillig i 2 uker samtidig som jeg var uviss om hvor alvorlig lymfekreftdiagnosen var savner jeg dem omtrent fra jeg setter meg i bilen å forlater dem hos barnevakten. Guttene mine er det mest dyrebare jeg har her på jorda og tanken på å ikke være der hvis noe skulle skje er uholdbar. Selvfølgelig går jeg ikke rundt å innbiller meg at ting skal skje, men jeg har nok litt lettere for å bli redd nå enn før jeg ble syk. Jeg har vel forstått at livet er mer skjørt enn man tror og at vi ikke har full kontroll over alt som skjer. Derfor er jeg takknemlig for at jeg alltid kan legge alle bekymringer og tanker framfor min himmelske Far. Godt å finne trygghet på Hans fang. Så vet jeg at i morgen kommer guttene mine hjem. Glade og fornøyde med masse å fortelle om fra helga deres hos mormor og bestefar.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."
Matteus 28:11

2 kommentarer

Silje og baby Robin

26.mai.2011 kl.14:40

Så grusomt og ha fått den diagnosen :( trodde selv jeg hadde det men heldigvis ikke!

Du har en fin blogg, jeg lagrer den så jeg kan titte inniom igjen :)

Anne Britt

26.mai.2011 kl.16:11

Så godt å høre at du ikke hadde det :) Nå er jeg jo blitt frisk :)Så jeg er veldig heldig :) Velkommen innom igjen :)

Skriv en ny kommentar

RemissAnn

RemissAnn

29, Vennesla

Jeg er 29, gift og har 2 flotte gutter på 2 og 4år. I september 2009 fikk jeg diagnosen lymfekreft.Her skriver jeg om tanker og opplevelser rundt det. Stikk gjerne innom www.kakeanne.blogg.no og les om min hobby - kakebaking :)

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits