Savn...

I går leverte jeg 2 blide gutter hos mormor og bestefar. De var klare for overnattingsbesøk der denne helgen. Noe de gjør ganske ofte både der og hos besta og bestefar. Ungene mine har verdens flotteste besteforeldre som stiller villig opp for barnebarna sine. Som alltid trør til å hjelper om de kan og som spør om å få låne dem om de synes det er for lenge siden sist. Vi er velsignet som foreldre som har den hjelpen og barna våre er velsignet som har så mange flotte voksne rundt dem som er glad i dem og ønsker det beste for dem. Så siden jeg vet at barna mine er i de beste hender burde jeg være trygg og ikke ofre det så mye tanke. Likevel når jeg legger hode på puta om kvelden så kommer savne etter guttene mine. Selv om det er bare få timer siden jeg sa hadet til dem så er savnet så stort at tårene ikke er langt unna. En merkelig og stor omveltning som skjedde etter at jeg ble syk. Før jeg ble syk synes jeg ikke det var vanskelig i det hele tatt å levere fra meg barna noen dager hos besteforeldrene. Jeg visste de hadde det bra så da slappa jeg av og koste meg med alenetiden. Det var selvfølgelig alltid godt å få dem hjem igjen ,men jeg savnet dem ikke i noe voldsom grad når det bare var snakk om 2-3 dager. Men etter at jeg plutselig ble sendt til Radiumhospitalet (nesten på dagen) å måtte være borte fra dem ufrivillig i 2 uker samtidig som jeg var uviss om hvor alvorlig lymfekreftdiagnosen var savner jeg dem omtrent fra jeg setter meg i bilen å forlater dem hos barnevakten. Guttene mine er det mest dyrebare jeg har her på jorda og tanken på å ikke være der hvis noe skulle skje er uholdbar. Selvfølgelig går jeg ikke rundt å innbiller meg at ting skal skje, men jeg har nok litt lettere for å bli redd nå enn før jeg ble syk. Jeg har vel forstått at livet er mer skjørt enn man tror og at vi ikke har full kontroll over alt som skjer. Derfor er jeg takknemlig for at jeg alltid kan legge alle bekymringer og tanker framfor min himmelske Far. Godt å finne trygghet på Hans fang. Så vet jeg at i morgen kommer guttene mine hjem. Glade og fornøyde med masse å fortelle om fra helga deres hos mormor og bestefar.

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."
Matteus 28:11

Hipp hipp hurra!!!

Endelig var dagen her. 17. Mai !!! Å som jeg elsker 17.mai!!! Jeg har fantastiske minner fra Nasjonaldagsfeiringer. Da jeg var 8 år begynte jeg i korps. Og 17.Mai er jo den ultimate korps dagen. Det var en herlig sitring i hele kroppen og en overvelmende spenning natt til 17.mai. Man ventet på å få stå opp grytidlig. Ikle seg den flotte uniformen og den litt for store hatten med en stor svart fjær i fronten. Wow.. så fin man følte seg. Klar for å stille punktlig opp kl.0625 for å vekke alle med nydelig korpsmusikk. Det spørs om alle var like glade for å bli vekket tidlig av gammel jegermarsj og Norge i rødt,hvitt og blått i en noe sur tone (muligens), men oi.. det var så gøy.. 17. Mai vil alltid stå som en spesiell dag i min bok. Selv nå som jeg ikke spiller i korps lenger (noe jeg savner sårt hver 17.mai) storkoser jeg meg når jeg får ikle meg bunaden. Pynte med flagg. Dekke til deilig frokost (Grytidlig!!! revelje så klart!) og få gjengen ut av huset til skoletoget starter. Ekstra gøy er det i år når eldstemann er blitt så gammel at han kan begynne å glede seg over toget,pølsene,isen og kanskje litt over de flotte uniformene og over de tøffe instrumentene.. Mor har nemlig en drøm om at guttene hennes skal få lyst til å spille i korps. Hun er nemlig klar for å ikle dem uniformer og for å skysse dem avgårde grytidlig så de står punktelig oppstilt klar til revelje. De verkende beinene og svette skjortene tenker vi ikke på. Å spør du mine foreldre er det mulig at de gir en annen versjon av den tidlige og ivrige starten på 17.Mai enn den jeg husker. Men åå.. Jeg elsker 17.mai og er klar for å stå opp om få timer!!! (tror jeg da!)

Ha en strålende 17.Mai feiring alle sammen. Å når du blir vekket av korpset i morgen så husk hvor trist nasjonaldagen hadde vært uten dem !!!! hipp hipp hipp!!!!

 

Gud er for meg!

For bare noen dager siden oppdaget jeg en fantastisk flott artist. Kari Jobe. Hun er en utrolig salvet sanger og tekstene hennes rører virkelig helt inn i hjertet. En av sangene hennes "You are for me" rørte helt spesielt ved meg. Det er ikke alltid jeg føler jeg strekker til. Av og til skulle man ønske man var som han eller hun. Jeg skulle hatt den jobben for å bli godtatt eller vært med på det for å bli sett. Hvor ofte måler man seg ikke opp mot andre og tenker at man skulle vært mer som dem. Hatt de gavene og talentene. De siste dagene har jeg kanskje tenkt ekstra på det ettersom jeg er i gang med å prøve å komme ut i jobb. Jeg kjenner ofte på frustrasjonen over at helsen min setter en stopper både for utdannelse og for en vanlig jobb. Det at jeg må ha en tilrettelagt arbeidsplass gjør at jeg bare ser begrensninger. Selv om jeg stort sett er 100% arbeidsfør de dagene jeg er god og ikke har migrene gjør de i gjennomsnitt 2 dagene med anfall at jeg ikke kan få hvilken som helst jobb. Det føles av og til litt som et nederlag at ikke jeg som er snart 30 år noen gang har kommet skikkelig i gang i arbeidslivet. Arbeid er så viktig i vårt samfunn. Det er jo alltid ett av de vanlige spørsmålene folk spør deg første gang de treffer deg. "Ja, hva arbeider du med da ?".. Da er det tungt å si : "Nei, jeg er bare hjemme". Å selv om folk vil da si at " Men det er jo ikke så bare" så føler man seg likevel litt mindre verd... Derfor ble det så godt for meg når jeg hørte denne sangen. Å bli minna om at uansett hvordan man føler eller tenker så er Gud for meg. Han er der!

"Du kjenner meg, Du ser meg.Du vet hvert skritt jeg tar"
"Jeg vet at du er for meg. Jeg vet at du aldri vil gå fra meg i min svakhet"

Les teksten og lytt til sangen. Håper den vil røre ved deg og minne deg på at du er sett!¨

 

 

So faithful. So constant.
So loving and so true.
So powerful in all You do.

You fill me. You see me.
You know my every move
and You love for me to sing to You.

I know that You are for me.
I know that You are for me.
I know that You will never,
forsake me in my weaknesses

I know that You have come now,
even if to write upon my heart.
To remind me who You are.

So patient, So gracious,
So merciful and true?
So wonderful in all You do.
You know me. You see me.
You know my every move.
You love for me to sing to You

Lord, I know that You are for me.
I know that You are for me.
I know that You will never,
forsake me in my weaknesses.
I know that You have come now,
even if to write upon my heart.

To remind me that
I know that You are for me.
I know that You are for me.
I know that You will never,
forsake me in my weaknesses.
I know that You have come now,
even if to write upon my heart.
To remind me who You are.

I know that You are for me.
I know that You are for me.
I know that You will never,
forsake me in my weaknesses.
I know that You will come now,
even if to write upon my heart.
To remind me of who You are.

 

Kontroll!!!

I dag var jeg på kreftsenteret på kontroll. Needless to say så var jeg utrolig spent. Sov ikke veldig godt i natt.Sist gang fikk jeg jo ikke akkurat oppløftene nyheter da jeg var på kreftsenteret. Å selv om de tok feil der og bildene jeg tok på Radiumhospitalet var fine så var jeg likevel nervøs.Mulig det er noe jeg kommer til å være hver gang jeg skal på kontroll. Fikk vite at Ct bidlene jeg tok av lungene var fine.Lymfeknutene (som det ikke er kreft i lenger!!!) hadde blitt ytterlige mindre. kjertelen som skremte vettet av dem sist var også blitt mindre. Så alt så bra ut! Hadde en annen lege i dag. Ei koselig dame som fortalte meg at de ofte så en forstørret kjertel hos lymfekreft pasienter etter ferdig behandling. Det var helt ufarlig og var nesten alltid utfallet når de så en forstørret klump i brystet på CT bilder hos lymfekreft pasienter. Skulle i grunnen ønske legen hadde sagt dette til meg før jul. Kanskje jeg ikke hadde vært like redd og nervøs de månedene jeg venta på svar om kreften var tilbake. Men men.. gjort er gjort. Alt ente jo så bra så bra! Å jeg er fortsatt frisk!!! :) Det er jeg så enormt takknemlig for! Tenk fortsatt kreftfri!Setter så pris på det livet Gud har gitt meg og for at Han er med meg hver dag! Jeg skal storkose meg med guttene mine denne helgen og glede meg over livet :-) God helg!!!

Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.
 
Han er min Gud, ham vil jeg love,
min fars Gud, ham vil jeg lovsynge.

2.Mosebok 15:2

 

Fru søvnløs

Klokka er passert 02:30. Jeg ligger under dyna og kroppen er sliten, men enda har jeg ikke reist inn i drømmeland. Nå er det ikke så uvanelig at jeg er våken på denne tida av døgnet. Jeg har alltid hatt et dårlig søvnmønster og det aner meg at det er arvet.Men i natt tviler jeg på at jeg kan skylde på det. Om få timer må jeg nemlig sette meg bak rattet (noe som i seg selv er en utfordring nå om dagen) og sette kurs mot sykehuset og en CT- undersøkelse. Noe jeg begynner å bli godt vant til. Drikking av utvannet kontrastvæske, stikking i armen ( som regel opptil flere ganger) og røngtenbilde takning er jo ikke akkurat farlige saker. Likevel ligger jeg her uten blund på øyet. Sist jeg tok CT-scan viste bildene noe som vokste og i 2 månder måtte jeg gå før jeg fikk beskjed om at det bare var en kjertel som vokste og det var falsk alarm. De 2 måndene med venting var tunge.Hva om bildene denne gangen viser noe som ikke er falsk alarm? Selv om sjansene for det er små og ikke er verdt å ofre en tanke så sniker de seg inn i underbevistheten. Men om nå hodet og hjertet kunne høre på fornuften og på legene så kanskje det var mulig for kroppen å få seg en hvil før det er tid for kontrastvæske drikking på høyt nivå!

 "Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk!"
Filliperene 4:6

Ny kakeblogg

Da har jeg fått summe meg til å lage en ny blogg. Der blir det bare kaker og oppskrifter o.l. Det hender nok jeg fortsetter å skrive her inne om livet ellers. Godt å "ta ut søpla" av og til og dele tanker om livet.

Velkommen til www.kakeanne.blogg.no

Et glimt av himmelen

I dag har jeg og hunden min Ronja tatt en god tur i det nydelige vært. Og mens jeg gikk fikk jeg følelsen av at jeg så en liten del av hvordan himmelen kanskje er. Med lovsang i ørene, strålende solskinn i ansiktet, vinden blafrene i håret og den vakre naturen rundt oss. Stillhet og fred. I noen minutter rant all bekymring og alle tanker bort og alt som var var Guds kjærlighet og omsorg. Rent,klart og hellig. Et glimt av himmelen.

My hope for Japan

Det er vel ingen av oss som ikke har hørt om katastrofen i Japan. Jordskjelv, tsunami og atomkraftverks dramaet. Vi blir vel alle berørt på en eller annen måte når vi ser bildene som går om og om igjen på nyhetene. Totale ødleggelser, mennesker i dyp nød og stor sorg. Det er jo omtrent umulig å sette seg inn i hvordan det ville være å miste alt man eide i et øyeblikk. Plutselig forsvant huset og alt du eide. Kanskje vet du ikke hvordan det er gått med dine kjære og du står timesvis i kø for å lese på en vegg med lapper der det står navn på mennesker som leter etter sine. Kanskje er navnet på dine der. Har de klart seg eller har de ikke ? Det må være tusenvis av spørsmål som de stiller seg de menneskene som er midt i dette.

Selv kjenner jeg at det rører dypt i meg alt det som har skjedd i Japan. Da jeg gikk på disippeltrenings skole var jeg så heldig å få være 9 uker i praksis i Japan. I en by som heter Iwaki . Denne byen ligger i Fukushima der hvor atomkraftverks dramaet foregår. Jeg ble kjent med noen nydelige mennesker der og de jeg har hørt fra har det bra. Men de må holde seg innedørs pga stråling. Jeg har også familie i Tokyo som heldigvis er trygge og de sier selv også at de føler seg trygge midt opp i alt. Man føler seg hjelpesløs her man sitter i det jeg må si er verdens beste land å bo i ! Det føles som om det er lite man kan gjøre. Men jeg kan legge Japan og alle menneskene der i Herrens hender og være trygg på at Han ser til hvert enkelt menneske der nede! Det er en nydelig sang av Matt Redman som bare beskriver hele situasjonen og at den eneste plassen man er trygg opp i alt er hos Jesus! Så trygt å hvile i det.

My Hope

My hope is buildt
on nothing less
Than Jesus blood and righteousness
I dare not trust
the sweetest frame
but wholly lean
on Jesus Name

When the mountains are falling
when the waters are rising
I shall be safe in you
Though the nations are quaking
every kingdom be shaken
Still I will rest in You

when darkness seems
to hide Your face
I rest on Your
unchanging grace
in every high
and stormy gale
my anchor holds
within the veil


Lytt til denne nydelige sangen og send dine bønner og tanker til Japan

 

Vi er alle unike og spesielle hver på vår måte..

Så bare en fantastisk video på youtube som jeg så gjerne vil dele videre. Som søster av ei med spesielle behov grunnet cp har jeg lært mye i løpet av oppveksten. Kanskje det viktigste er at jeg har lært at alle mennesker uansett behov, livs situasjon osv er like verdifulle. Vi er alle unike og vi er alle elsket av Gud. Han som skapte oss i sitt bilde. Han som så oss før vi var tenkt på av våre foreldre. Alle mennesker har noe å gi til andre! Jeg tror på et samfunn med et bredt spekter av mennesker og ikke på et sorterings samfunn!!! Husk å fortelle de du er glad i at de er spesielle :)

 For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!

Salme 139.13-17

    

 

Hurra :)

Stor jubel i stua da Team Thom ble kåret som vinner i årets korslag. En velfortjent seier! Kanskje ikke helt objektivt, men det var det beste koret som vant. Å det med blandt annet den beste sangen i korslaget ever! (synes nå jeg hvertfall). Med den beste solisten ;) Gratulerer til koret og ikke minst til sound of happiness som nå får 1 million kroner som de så sårt trenger!!! :) Det har vært fantastisk moro å samle en fast gjeng fredag etter fredag for å være med å heie fram disse flotte og dyktige folka :) Lurer på hva vi nå skal finne på på fredags kveldene... .... :0)

Man in the mirror... beste sangen i korslaget!!! :) Og beste solisten!!!! Hurra igjen ;)

 

FINALE!!!!

Det er jo bare supert!!! Team Thom i korslaget finalen. Ja, det skulle jo bare mangle de som er så utrolig dyktige. Men skal si vi holdt pusten godt i går kveld da det stod mellom Team Thom og Team Erik og Kris. Jubelen var høy da finaleplass var et faktum! Nå gleder vi oss maks til finalen. Lukter gullet og 500. 000 til Sound of Happiness. Tenk det hadde vært fantastisk. Hurra for det beste koret noen sinne i korslaget (helt objektivt!!! :) Lykke til med forberedninga til finalen. Heier og stemmer som gale!!!! HURRA!!!!

 

Berg og dalbane...

Så var jeg endelig hjemme igjen etter turen til Radium hospitalet. Så deilig å våkne i egen seng å faktisk ha sovet godt hele natta. Da vi satt oss på toget på veien til oslo ble jeg umiddelbart kvalm. Heldigvis roa det seg etterhvert. Fikk sett 4 episoder med Dr.Quinn og det gjorde at tog turen gikk raskt. Innlosjerte oss på pasient hotellet. Men jeg fikk ikke sove. Kvalmen kom tilbake og selv om jeg var trøtt fikk ikke kroppen roa seg. Dagen etter skulle jeg på pet-scan. Ingenting å grue seg til egentlig.

Det som skjer er at Blodsukkernivået måles, og man får deretter en injeksjon med det radioaktive stoffet, som er druesukker .Deretter må man hvile en time, før man kan ta bildene. Under undersøkelsen ligger man på et bord som føres gjennom en portlignende åpning mens det blir tatt bilder. Under fotograferingen sitter personalet i et rom ved siden av og følger med gjennom et stort vindu. Altså ikke noe spesielt skummelt. Men likevel ble jeg dårlig. Fikk kraftig migrene og var så kvalm at det var skikkelig ubehagelig å gå til undersøkelsen. Man må faste så kvalmen ble ikke bedre av det. Etterpå fikk jeg i meg 1 skive og 1 halv vaffel. Men det kom opp igjen med en gang vi kom på hotell rommet. Det er utrolig rart hvordan kroppen klarer å lage så mye styr for ingenting. Men det er nok minnene fra det jeg har gått igjennom før på radium hospitalet som kroppen husker og drar fram. Til ingen glede for meg. Fikk tatt migrene medisinen min og lagt hodet på puta. Fikk sove en del timer bare forstyrret av litt lunsj.
På ettermiddagen følte jeg meg litt bedre og vi dro inn til Oslo en tur. Der traff vi ei god venninne av meg som jeg ikke har sett på lenge. Det var utrolig koselig og vi spiste deilig mat på T.G.I. Friday. Min nye favoritt resturant. Synd jeg må helt til Oslo for å spise der :) Glaced ribs med jack daniels saus..nam nam. Og Oreo Madness til dessert. Man kan si kvalmen var vekk ;)

Dagen etter var det tid for lege besøk og for å få dommen. Kvalmen meldte seg litt igjen, men heldigvis ikke i samme grad som dagen før. Legen kunne fortelle at det ikke var noe aktivitet å se på bildene. Altså ingen kreft!! Etter 1,5 måned i uvisshet var det en stor lettelse! Plutselig kan jeg se muligheten for å komme meg i arbeid igjen og det har jeg ikke våget siden jeg ikke visste om det ble ny runde cellegift eller ikke. Det de hadde sett som hadde vokst på Ct bildene var en kjertel kalt brisselen. Den befinner seg i halsregionen like bak brystbenet. Fordi immunforsvaret mitt ble svekka da jeg gikk på cellegift ble aktiviteten i brisselen nedsatt. Å nå som jeg ikke har fått cellegift på nesten ett år så har brisselen "kjempa" seg tilbake og blitt større. Det var visst ikke så uvanlig at sånt skjedde etter cellegift spesielt ved lymfekreft hvis jeg forstod legen rett. 

Med skuldrene sunket igjen og magen sånn neste på plass etter berg og dalbanen den siste tida kunne vi sjekke ut av hotellet og sette snuta mot oslo. Der spiste vi en bedre lunsj på (Hold pusten!) T.G.I. Friday. Spiste en fantastisk god BLT og til dessert hadde vi mocha mud pie. Nam nam.. så ufattelig usunt .. det var toppen :) Traff enda ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge. Må benytte sjansen når jeg først er det øst. Vi hadde en koselig prat og god kopp kaffe før vi satt oss på toget. Kvalmen meldte seg kjapt, men denne ganga var det nok ikke noe uro. Bare det at jeg var uheldig å satt feil vei i forhold til kjøre rettningen. Så det var deilig å komme seg av toget. Hjemme kom vi til et rolig hus med guttene allerede i seng. Nydelige roser på stuebordet. Jeg er så takknemlig til svigerforeldrene mine som stiller opp og hjelper oss med barnepass.  I morgen kan jeg få henta hjem hunden vår også som er på ferie hos mine foreldre og lillebroren sin. Vi er så velsigna og heldige som har foreldre som alltid er villige til å hjelpe oss. Uten dem hadde denne tida vært mye tyngre! Jeg håper de vet hvor mye de betyr for oss og for guttene våres! :)

I kveld skal vi feire og se på korslaget. Det kommer en hel gjeng og vi skal kose oss med deilig mat og masse godis :) Gleder meg til besøk og til å se på våre herlige venner på tv. Det blir stemming og heiing!! Team Thom er best!!! (Helt objektiv altså!!!!  men seriøst.. de er best!! ;)

     Herren er min hyrde,
     jeg mangler ingen ting.
     Han lar meg ligge i grønne enger;
     han fører meg til vann der jeg finner hvile,
     og gir meg ny kraft.
     Han leder meg på de rette stier
     for sitt navns skyld.
     Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
     frykter jeg ikke for noe vondt.
     For du er med meg.
     Din kjepp og din stav, de trøster meg.
     Du dekker bord for meg
     like for øynene på mine fiender.
     Du salver mitt hode med olje,
     mitt beger flyter over.
     Bare godhet og miskunn
     skal følge meg alle mine dager,
     og jeg får bo i Herrens hus
     gjennom lange tider.
Salme 23

Mocha mud pie (nam nam)


Må skryte litt mer ...

Team Thom igjen!!! Så fantastisk dyktige de er! å Så kanon moro at de gikk videre på fredag. Gikk du glipp av den enormt gode opptredenen på fredag så anbefales det virkelig å ta en titt! Legg spesielt godt merke til den nydelige dama i den flotte hvite kjolen! For en stemme!!!! :-)

 

Livet på hold

Endelig. Bare 4 dager til jeg setter kursen mot oslo og radium hospitalet. Etter 7 ukers ventetid skal jeg endelig inn å få tatt bilder og få vite om kreften er tilbake eller ikke. Det er omtrent som å vente på et svar på om livet kan komme i gang eller livet på settes på pause enda litt lenger. Jeg er så klar for å komme i gang. Få en jobb som jeg kan trives i og glede meg til å gå på. Bidra både i samfunnet og bidra til økonomien i hjemmet. Utrolig hvor mye verdi som vi mennesker legger i det å arbeidet. Merka det veldig i det siste. Ofte det første man blir spurt om når man treffer nye mennesker er : " Hva jobber du med?" . Det føles som et nederlag å si " Jeg er bare hjemme". Samtidig er jeg litt missunnelig på folk som er helt friske og som fungerer 100% i en jobb. Tenk å kunne ha overskudd når man går på jobb og så komme hjem å være sliten fordi man har gjort en dags arbeid og ikke fordi kroppen er utmatta fra før. Skal nok litt til for at jeg kommer der på en stund. Men etter å ha tenkt at det ikke er mye jeg kan gjøre på en arbeidsplass og egentlig begrensa mulighetene ser jeg nå at sjansene for å få en tilpassa jobb der jeg kan yte det jeg kan faktisk er tilstedet. Er så heldig å få gå på et avklaringskurs nå og der er de opptatt av å finne det posetive. De ser bare muligheter og ikke begrensninger. At man er viktig de timene man faktisk kan arbeide! Om det så bare er 1 time i uka så er man en viktig ressurs! ... jeg håper virkelig at jeg skal få fortsette og at jeg ikke blir satt på hold igjen. En ny cellegiftkur hadde satt en stopper for det. Det hadde vært et lite nederlag etter å ha bygd seg opp igjen og begynt å se en lysning. Men en annen ting som de sier på kurset er at uansett. Arbeidstaker eller ikke. Frisk eller syk så er man et elska menneske. Jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg og som betyr mer for meg en noen jobb kan gjøre. 2 perfekte gutter som ser mamma og ikke sykdommen. En god mann som alltid støtter meg og som er der igjennom gode og dårlige dager. Foreldre og svigerforeldre som stiller opp. Venner og kjente som gjør livet lyst og godt å leve :o) Og størst av alt en Far i himmelen som elsker meg med en ubetinget kjærlighet. Han har all kontrollen og det er godt å vite at uansett hvilke resultater jeg får så kan jeg legge alt i Herrens hender! Et liv på hold er også et verdi liv :)

 " I stillhet og tillit skal deres styrke være"
Jesaja 30: 15b

 

 

Super stolt!

Herligland å gøy!!! Vi samla oss en liten gjeng i stua vår og benka oss foran tv. Klar for korslaget. Vi måtte vente helt til slutten før Team Thom kom på, men herligland (igjen!) gøy gøy! Vi svevde og var gira og nervøse på veiene av vår gode og skjønne venninne! Men ho beviste jo det vi alle visste at ho er en fantastisk sanger.Og med et knallkor til å backe seg! Vi stemte som gale og det holdt. Gleder oss allerede til neste uke :-) Ja, sa jeg at vi var stolt ? Tenk å kjenne en kjendis da ;)

Å hør bare å kanonbra dette er :

 

Det store korslaget!

I kveld er det store korslaget. Å her er vi klar! Oreokaka er klar. Mobilen er klar til stemming. Vi benker oss og vi heier selvfølgelig på team Thom! Det må jo være lov å være litt ekstra gira når hun som skal synge solo er ei god venninne :) Endelig skal Norge få høre det vi andre allerede vet :) At hun er en fantastisk dyktig sanger!! Hurra for deg Inger!! Vi er utrolig stolt av deg og av Team Thom :) Dette blir supert!!!

Oppfordrer alle(som synes de er like bra som oss!)  til å stemme 4 til 26400 kl. 2145 på TV 2 i kveld :)
Hvis Team Thom vinner gir de pengene til Sound of Happiness. Et arbeid for å la utviklingshemmede få ta del i musikkgleden. Min søster som er sterkt rammet av CP er med der og hun har så utrolig mye glede av å være der. Å få lov til å synge og kose seg med musikken og med det sosiale det bringer. Det er et utrolig viktig arbeid.

link til Sound of happiness sin side : http://www.soh.no/index.php

Hør å bra da :

 

 

Venting.. en tålmodighets prøve..

1 uke før jul var jeg på kontroll på kreftsenteret. Var selvfølgelig litt nervøs som jeg pleier, men tenkte det nok ville gå greit. Sist kontroll sa nemlig legen at det var uvanlig å få tilbakefall så tidlig etter endt cellegift. Men så hadde de altså sett klumper i brystregionen som hadde vokst litt. De ville ha meg inn for å ta nye bilder på radium hospitalet. Prøvde å forholde meg rolig, men ikke enkelt. Det siste jeg hadde orka nå var en ny cellegift. Legen sa at de måtte sjekke at dette ikke er kreften som er tilbake. Hvis det er kreften så skal en ny runde cellegift ta knekken på det. Har prøvd veldig å ikke bekymre meg. Det er jo ingen vits når man ikke vet hva det er, men det er veldig lett å likevel tenke det verste. Hver dag i 4 uker har jeg sett i posten etter innkalling til radium hospitalet. De siste ukene har det var vanskelig å sove og jeg har virkelig fått testa tålmodigheten. I dag ringt de fra radiumen. om 3 uker skal jeg inn. Å vente 3 uker til før jeg får svar på hva som ligger foran føles som en evighet. Men hvertfall har jeg fått en dato nå! Jeg har kommet ett stykke etter cellegiften var slutt og det hadde vært et lite nederlag å gå tilbake til start igjen. Cellegift er noe herk ( i mangel på ett bedre ord..) Men må man så må man... så det er bare å prøve å ta en dag av gangen. Å da er det godt men en dag som i dag der jeg har kost meg sammen med gode venninner :) Det er oppmuntrene :) Fikk være med ei herlig venninne på brudekjole shopping. Det er jo himmel på jord å få se på så mange flotte kjoler :) Å hun fant den perfekte kjole. Ser fram til bryllup i sommer :) Hurra :)

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
Matteus 6:34

Vel dramatisk...

I dag er det et stykke om meg og denne bloggen i lokal avisa. Da de ringte å ville intervjue meg var jeg i grunnen fryktelig i tvil om jeg tørte det. Å vise meg fram er ikke akkurat min greie hvis ikke jeg er i en rollefiguer... :D
Men sa da ja. Fikk lese brødteksten også og den var grei og det var den forsåvidt i avisen i dag også. Men så til det dramatiske. Overskriften : " Blogga seg tilbake til livet". Jeg måtte først le og så ble jeg litt flau og så måtte jeg le litt igjen. Jeg vil vel ikke akkurat påstå at jeg takker bloggen for livet mitt og for at jeg er frisk. Så langt der i fra. Bloggen har vært god terapi og vært en fin plass å øse ut tanker. Men that`s it! Den eneste jeg takker for at jeg er frisk og for livet mitt er Gud og alle de som har bedd for oss ! Og for at han har brukt leger og deres kunnskap til å få meg frisk igjen. Men satser på at de som kjenner meg skjønner det :) Men at en så dramatisk overskrift får folk til å lese kan jo så være ... hehe..

I dag har minsten bursdag! Hurra hurra!! I fjor var jeg på radiumhospitalet da han ble 1 år. Så nå gleder jeg meg til å feire i ettermiddag med god mat og bestas fantastiske bløtekake :) Det er jo fantastisk å få se han bli enda et år større :) Han er blitt så stor. Det er faktisk ikke tull at de vokser fort! Så må ta vare på vært øyeblikk!

Siden sist har jeg forresten endelig vært på kontroll på kreftsenteret. Der hadde de visst glemt meg bort litt. Skulle vært på kontroll i mai, men nå fikk jeg hvertfall vært der i august (etter at mannen trappet opp å "maste"). Alt var helt flott. Bilder og blodprøver var normale. Det skulle visst mye til for å få tilbakefall så nært etter endt cellegift. Så det er betryggende. Å selv om jeg ikke tror at jeg skal få tilbakefall er det godt å kunne gå til kontroll rimelig ofte så jeg hele tida får bekrefta at kroppen er frisk :) Skal tilbake til ny kontroll nå til uka og den går nok sikkert like fint :)

Nå nærmer det seg snart ferie og 1 fantastisk uke i Frankrike. Gleder meg noe veldig. Da skal vi bare storkose oss og unne oss det meste :) Det blir selvsagt besøk hos Mikke Mus, Langbein, Donald og resten av disney gjengen. Å jeg vet ikke hvem som gleder seg mest. Mor eller sønn :o) Blir topp!!!

Nei, nå får jeg la avis være avis. Så satser jeg på at noe fornuftig kom ut av det hele. Uansett kommer jeg nok til å le litt av den overskrifta i årene som kommer .. :D


Ære være Gud i det høyeste,
 og fred på jorden
 blant mennesker som Gud har glede i!»
Lukas  2 :14

så var det plutselig sommer...

Jeg er visst ingen god blogger, men kanskje det er en posetiv ting? Det må jo bety at ikke all tida blir brukt foran pc`n ? :) Det har jammen meg vært en aktiv sommer ja. I 3 uker har jeg og guttene vært hjemme og da må man prøve å finne på noe for å holde de fornøyde. Det er lett å bli rastløs når man bare sitter inne. Dyreparken, besøker hos besteforeldre/oldeforeldre, lekeavtaler osv må til for å få aktivisert noen gutter som ikke vil sitte stille :) Det har vært en utfordrene sommer på mange måter. Jeg har storkost meg med guttene, men jeg har kjent veldig på fatiguen. Mange dager har jeg vært totalt utkjørt og humøret blir ofte der etter. Kjedelig for meg og kjedelig for dem.Men hva kan man gjøre? Prøver å gjøre det beste ut av det. Godt er det med fantastiske besteforeldre som stiller opp! De fortjener all heder og ære!!! Nå har vi hatt en uke sammen hele gjengen. Det ble en flott Danmarkstur med gode venner fra bedehuset. Fårup *2, tivoli og lekeland gjorde det hele til noen supre dager for barna. Og vi voksne fikk kost oss litt vi og :) Måtte jo opp i litt berg og dalbaner :) Synes jo alltid det er kjempeskummelt når jeg setter meg ned i setet, men så er det jo så ufattelig moro :o)  Gleder meg allerede til 4 dager i disneyland i september :) Sola skinte hver dag så det var kremen !! Å selv om det ble lite soving på store og små må konklusjonen bli at det var verdt det! Er helt gåen nå så en liten ferie etter ferien må til, men så lenge ungene smiler og ler er det ikke noe som er for tungt! :) Må bare prøve å ta en dag av gangen og prøve å se det lyse i den selv om det ikke alltid er like lett når det regner og er dystert ute. Utrolig hvor mye været også kan spille inn på humør og form. Får håpe på noen solfylte dager til før sommeren tar slutt :)

Lyst til å dele en sang med dere med en tekst som jeg synes det er godt å blir minnet på!
http://www.youtube.com/watch?v=DemCTvqp_lk

  Vær ikke redd, for jeg er med deg.
  Se deg ikke rådvill omkring,
  for jeg er din Gud!
  Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
  ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

jesaja 41:10

SOL!

Er det ikke merkelig hvordan sol og sommer ofte ser ut til å gjøre livet lysere? Selv midt i vanskelige ting blir håp mer synlig i denne tida synes jeg. Godt er det! Er jo ikke noe så deilig som å nyte sola, ta seg ett bad og spise is :) Det er hvertfall høyt opp på lista mi over god ting !!! Har hatt noen flotte dager på Pinsetur med meningheten og det er hvertfall en opptur å være sammen med flotte mennesker, høre Guds ord og se ungene storkose seg.Jeg må innrømme at jeg har vært rimelig sliten til tider på denne turen.Jeg har hatt mine øyeblikk der jeg bare måtte trekke meg vekk å være på rommet å samle meg litt.Men så godt at man kan det også :) Trenger noen dager nå på å komme meg igjen (kanskje ikke så lurt å starte med å vaske huset i morgen, men det trengs..hehe..). Men det har absolutt hvert verdt det! Ungene har hatt det fantastisk! De har sykla rundt, bada,spist klissete gotteri og leke ute hele dagen! Kan jo ikke bli ber!!!
Eldstemann sang hele veien hjem i dag "I går i dag, ja til evig tid. Jesus Kristus er den samme!". En sang som synges mye på pinsetur! Da har han jo til å med fått med seg noe av det viktige med turen! :) Kjenner jeg er så takknemlig for at jeg får være en del av en menighet som er så inkluderende og som tar så godt vare på hverandre! Jeg er glad for at barna mine også får ta del i det :o) Vi ser allerede frem mot neste tur!!!

I mens skal jeg nyte sola og sommeren og satse på at kreftene og humøret øker etterhvert.Det er fortsatt tøffe tak og ikke alltid så enkelt å komme seg gjennom dagen, men jeg har det som betyr noe i livet! Og så er det jo SOL :o)

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.
matteus 6:33

Frisk, men syk . . .

Endelig! Etter at mannen min ringte å maste fikk jeg endelig vite at alle bildene jeg tok i oslo var fine og at jeg ikke trenger flere cellegifter. Jeg er i full remisjon.Jeg er kreftfri!Det er jo fantastisk!Det er en enorm lettelse og samtidig utrolig rart.Her har jeg fått livet snudd opp ned og kjempet meg gjennom harde cellegift kurer de siste 7 månedene og så plutselig så er det over.Plutselig skal livet gå tilbake til normalen.Sånn det var før jeg ble syk.Det er jo det som forventes?Eller så kanskje det bare er min følelse av det hele.Jeg er så takknemlig til Gud for at jeg nå ikke har kreft i kroppen lenger.For at cellegiften har gjort jobben sin!Samtidig finner jeg det så utrolig vanskelig å gå tilbake til det livet jeg hadde.Jeg er frisk,men kroppen er ikke sånn den var og tankene er ikke sånn de var.Jeg har blitt fatigue etter cellegift kurene.Det betyr at kroppen er utmattet.Noen dager er det fjong og fin og andre dager er den så sliten at bare en liten dure lyd kan gjøre at jeg blir sprø!Hodet er som regel full av energi og jeg klarer å gjøre ting jeg setter meg fore(som å prøve å trene litt hver dag!), men når alt er gjort detter kroppen sammen og er helt fri for krefter.Av og til er jeg så sliten at tårene presser på bare minsten må byttes bleie på.Det vanskligste er nok at mange forventer at jeg nå skal være helt frisk.Cellegiften var jo logisk at skulle gjøre meg dårlig,men nå er det jo ingenting.Hvorfor skal jeg da sitter hjemme å være "lat".Lurer på det selv noen ganger også, men så minner mannen min meg på hvorfor ting er som de er. Fatiguen vil forhåpentligvis slippe taket etterhvert og det er deilig å vite.Jeg har litt andre bivirkninger som mye vann i beina og hovne hender som gjør at de sovner selv når jeg holder på meg noe(som å skrive på pc`n).Men det kan man leve med!Når alt kommer til alt kan man leve med det meste så lenge det ikke er alvorlig.Men ingen skal si at det ikke kan føre til tunge stunder.

Tankene er ikke sånn de var.Jeg har aldri vært en person som har bekymret seg særlig mye.Jeg har alltid stolt på at Gud har kontrollen over livet mitt.Noe jeg stoler fullt og helt på enda!Men nå som kampen mot kreften er over har liksom ting dalt litt ned.Det har plutselig gått opp for meg at det ikke er en selvfølge at jeg skal få være sammen med barna mine og se dem vokse opp.Døden har kommet så nært inn på livet.Jeg har aldri vært redd for å dø.Jeg vet hvor jeg skal og det ser jeg utrolig fram til.Det er målet!Jeg er fortsatt ikke redd for å dø og det som skjer da, men jeg er livredd for å måtte dra fra barna mine og mannen min.Det murrer stadig rundt i hodet mitt.Jeg vil leve lenge så jeg kan se barna mine blir flotte menn! Se de gifte seg og få barn!Det er den eneste bekymringen jeg har og den gjør meg til tider nesten gal.Ennå mer kom de tankene etter at jeg hørte at en ung mamma som jeg traff gjennom behandlingen døde i forrige uke.Hun hadde også lymfekreft og hun har en nydelig liten gutt.Det er vanskelig å forstå hvorfor noen får leve og noen ikke gjør det.Så tungt det må ha vært for henne å vite at hun måtte dra fra den lille gutten sin selv om hun nå har fått fred og kan hvile hos Jesus.Nei, det er virkelig ikke alt man skal forstå.Men hadde man visst alt hadde man vært Gud så kanskje det er bare en ting man må godta og så får en heller spørre den dagen man kommer hjem til himmelen.
Disse tankene og bekymringene håper og ber jeg om at skal forsvinne for de er utrolig plagsomme.

Da er det godt å fokusere på her og nå!Det er deilig å være sammen med guttene igjen og inne i mellom føle at jeg har overskudd til å leke med dem og være sammen med dem.Jeg ser så fram til ferier som vi planlegger og mange spennende ting som ligger foran!Jeg er velsignet og takknemlig for min gode familie og for så utrolig mange gode venner som har støttet oss gjennom disse månedene.Mest av alt er jeg så takknemlig for at jeg alltid kan legge alt i Guds hender og hvile i Hans kjærlighet og omsorg.

Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.
salme 37:5

mens vi venter . . .

Nå er det gått 2 uker siden jeg var i oslo å tok nye bilder. Å ikke har jeg hørt noen ting om veien videre.Jeg har selv tenkt at det må jo være ett posetivt tegn og ett signal om at jeg ikke trenger mer behandling.Samtidig er det frustrerende å ikke vite fra eller til heller.Jeg har jo en fryktelig telefonfobi også så jeg ringer ikke akkurat med det første for å mase om resultater.Da er det godt å ha en mann som tar saken i egne hender og ringer på mine veiene.Så i dag har jeg vært en tur på kreftsenteret.Først og fremst for å skylde venekateteret jeg har innlagt i tilfelle jeg må ha flere kurer, men også for å få svar!Fikk snakket med en lege,men de hadde ikke fått tilsendt papirene fra oslo så de måtte ringe å styre.Det ser ut som jeg er i full remisjon (Takk Gud for det!), men de venter fortsatt på å høre om jeg må ha noen ekstra kurer for å være på den sikre siden.Nå sitter jeg å venter på telefon om hva det blir til.Jeg håper selvfølgelig jeg slipper mer cellegift.Bare jeg kom inn på kreftsenteret i dag ble jeg kvalm selv om jeg ikke skulle ha gift.Merkelig det der.Den fryktelige lukten av plastikk hansker og sterk kaffe gjorde meg skikkelig uggen.Men det er jo lukter som jeg assosierer med cellegift og det husker visst kroppen veldig godt.Men må jeg ha mer gift skal jeg nok klare å komme meg gjennom noen måneder til med det.Vet jo at Gud kan gi meg den ekstra styrken jeg trenger for å komme gjennom.Hadde det ikke vært for den vissheten tror jeg ikke jeg hadde kommet langt disse siste månedene.For jeg kjenner at jeg er sliten.Når mannen min ringte i går å sa jeg kunne komme på kreftsenteret en tur i dag begynte jeg bare å grine.Tanken på å måtte tilbake dit slo meg helt ut.Jeg må ærlig innrømme at det har vært en tung tid.Men sakte men sikkert nå skal jeg nok få kreftene tilbake og livet kan fortsette og pause knappen slåes av.Det blir en utrolig lettelse.Jeg er velsignet og takknemlig for at jeg snart er frisk! 

 Herre, min styrke, deg har jeg kjær.
salme 18:2

Hva skjer nå da?

Ja, det lurer jeg virkelig på.Jeg er endelig ferdig med cellegift!Det er fantastisk deilig.Men nå aner jeg ikke hva som skjer videre.Jeg vet jo at bildene jeg har tatt de siste månedene har vist at behandlingen hjelper og at kreften er på vei bort.Men ingen har sagt at nå er du frisk.Reiser til Radiumen nå og håper på svar om hva som skjer videre.Vet at de kanskje vurderer strålebehandling hvis ikke all kreften er borte, men sist sa de sjansene var små for at det ble noe.Jeg må vel bare være tålmodig å vente til legene bestemmer seg:) Jeg er hvertfall takknemlig for at jeg snart er frisk igjen.Det blir jo noen måneder for å komme seg etter en tøff behandling,men det er jo peanuts!

Månedene etter jeg ble syk har jeg jammen gjort lite fornuftig.Det har blitt mye tv gitt.6 sesonger med huset på prærien. Alle sesongene av Anne fra Bjørkly. 3 sesonger med JAG. Å nå er jeg i gang med 2 sesong av frustrete fruer. Har 2 sesonger til med de frustrete damene.jaja. Det har hvertfall fått tida til å gå.Å det er i grunnen godt å leve seg inn i noe annet enn å sitte å dvele ved seg selv .Godt å glemme at man er dårlig av og til :) Å i dag skal jeg ha med meg laptopen å se på fruene mens jeg sitter på toget.Så da flyr nok tida og vips så er jeg framme.Supert :) hehe...

Mindre supert er det å reise fra eldstemann som har falsk krupp, minsten som er tett i nese og hals og mannen som nesten ikke har stemme og sier han har piggtråd i halsen.Vet jo jeg er hjemme i morgen igjen,men mamma hjertet liker ikke å reise fra sine søte små som er syke selv om jeg vet at de har det kjempegodt hjemme med pappaen sin:)
Gleder meg allerede til i morgen ettermiddag når jeg er tilbake igjen.Hjemme er aller best :o)


Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.
Lukas 18:16

Livet virker ikke alltid rettferdig

Etter jeg ble syk har det virket som om en masse tragiske ting har skjedd rundt meg. Kjære venner som har opplevd vonde tragedier. Mennesker som har kjempet mot kreften og tapt eller har fått beskjed om at de snart kommer til å gjøre det. Senest i går hørte jeg om ei dame jeg traff på radiumhospitalet som har lymfekreft som meg bare den andre typen (non-hodginsk) at nå hadde legene sagt at det ikke var mer å gjøre og at de gav henne 1 til 1,5 uke igjen å leve.Heldigvis har en strålelege sagt at han vil stråle og det ser ut som om det kan hjelpe litt.Hun er gift og har en gutt på alder med min eldste.Det er ikke mye rettferdighet i det.En liten gutt som trenger mammaen sin!Det er ikke lett å forstå hvorfor noen skal bli rammet og andre ikke. Ser på huset på prærien nå om dagene når jeg ikke har noe å finne på og bare er slapp.Å i en episode mister Mr.Garvey kona si i en husbrann.Han er sint på Gud fordi han ikke reddet henne siden det står om så mange mirakler i bibelen.Da kunne Han jo ha reddet kona hans.Da svarer Mr.Ingalls at visst han visste svaret på hvorfor Gud ikke hadde grepet inn så hadde han selv vært Gud.Synes det er mye sant i det.Det er ikke alt vi mennesker skal forstå.Hadde vi forstått alt hadde vi vært Gud.Å det synes jeg er godt å falle til ro i.Jeg trenger ikke forstå alt,men jeg kan løfte alt opp til Han.Jeg vet at Han griper inn selv om det ikke er alltid slik vi ønsker det.Å når jeg engang kommer til himmelen så kanskje jeg får svar på hvorfor noen ting ble som det ble.Det viktigste er jo at man hviler i Herren og klarer å gå videre med i livet på tross av tragedier man har opplevd.Lettere sagt en gjort kanskje,men en ting Gud har er tålmodighet og Han forstår heldigvis at vi ikke alltid skjønner Hans veier.

På en måte er det kanskje ikke rettferdig at jeg snart nå er frisk mens andre ikke får så gode nyheter.Det er fort for meg å velte meg i min egen smerte selv nå etter siste Cellegift.Men så tar jeg meg i det å kjenner på hvor velsignet jeg er opp i alt dette.Jeg har enda en liten vei igjen å gå med mye bilder og legesjekker foran meg.Måneder med "recovery" tid for å få kroppen tilbake til normalen etter å ha blitt utsatt for gift.Men likevel er jeg snart kreftfri.Ja, kanskje er jeg det allerede!Jeg har noen nydelige små gutter som jeg forhåpentligvis skal få lov å se vokse opp! Den eldste gutten min tar så godt vare på meg.Finner pute og tepper og kan sitte lenge på fanget mitt å stryke meg på kinnet når jeg er dårlig.Jeg har en god mann som jeg føler jeg maser hål i hodet på når jeg selv ikke orker å gjøre noe.Men han er god å tar vare på meg og guttene.Han har vært med meg på sykehuset og kreftsenteret og det har vært så trygt å ikke være alene.Jeg er virkelig velsignet!!! Jeg håper og ber om at andre som er i vanskelige livsituasjoner skal få lov å oppleve at selv om ting er tøft og virker meningsløst så har Gud kontrollen.Selv om vi ikke alltid forstår Hans veier.

For han skal gi sine engler befaling
 om å bevare deg på alle dine veier.
sal 91:11

Skulle tro man ble vant til det . . .

Nå har jeg hatt min nestsiste cellegift. Altså bare en igjen! Hvis ikke de ombestemmer seg. (i så fall hadde jeg gått rett i kjelleren...). Skulle jo tro at etter 10 ganger med gift så skulle man være vant til det. Men det stemmer ikke for meg. Jeg gruer meg mer og mer. Sov ufattelig dårlig natta før chemo og jeg klarte å kaste opp før de hadde pumpet noe som helst i meg. Det er visst ganske vanlig. Forventningskvalme kaller de det. Hjernen assosierer visse steder og lukter med kvalme og dermed er det gjort. Merkelig at hjernen kan sette i gang ett sånn spetakkel i kroppen før kroppen i det hele tatt er blitt utsatt for noe som helst. Jeg vet jeg er heldig som bare har en gang igjen og jeg er heldig som blir frisk! Å jeg er enormt takknemlig for det.Men likevel må jeg innrømme at noen av disse dagene der jeg er dårlig,trøtt og kvalm føler jeg meg ikke heldig. Kroppen er svak og humøret er nede. Å når det er som verst er det ikke lett å se lenger enn sin egen nese. Sitt eget selv. Hvorfor i alle dager jeg må gå gjennom dette. Godt er det å vite uansett at til neste år på denne tida har jeg nok glemt det meste. Destruktive tanker er ute av systemet og jeg er frisk igjen. Det er bare ikke så lett å se det akkurat her og nå.

Jeg håper at jeg kan bruke noe av det jeg har gått gjennom til å hjelpe andre mennesker som kanskje havner i samme situasjon. At disse siste månedene ikke har vært helt forgjeves, men at jeg kan være en støtte for andre mennesker hvis de skulle havne i en dyp dal.


"Han drog meg opp av fordervelsens grav,
        opp av den dype gjørmen.
        Han satte mine føtter på fjell
        og lot meg gå med faste skritt."

salme 40:3

Jeg har fått en utfordring ....

Da har jeg fått en utfordring, og den har jeg fått av lisemor (www.lisemors.blogg.no)

Skal visst prøve å fortelle 7 ting som de fleste ikke vet om meg. Hmm..blir vanskelig, men gjør ett forsøk'

1. Jeg har spilt Saksofon siden jeg var 8 år
2. Jeg kom ikke inn i 2. klasse på vgs så kom ett år på etterskudd
3. Det året jeg ikke gikk på skole jobbet jeg som praktikant i Bergen. Passa 2 små jenter.
4. Jeg traff mannen min på Mirc #kristen
5. Jeg har bodd 1 år i Volda der jeg jobbet i team i UIO
6. Jeg spiller saksofon på en  julecd som heter "jul på Verandaen"
7. Jeg har gått på Drama årsstudium

Så skal jeg sende utfordringen videre...
Sender den til

Renate Røverdatter :o)

Lørdag...

Her sitter jeg ved laptopen etter å ha sovet bort halve dagen. Hunden ligger å snorke forbaskende høyt i stolen og eldstemann spiller wii. Nærmere bestemt bordtennis. Han er jammen ganske flink! Men jeg , jeg er litt selvsentrert. Er så ufattelig kvalm og humøret kunne nok vært bedre ja. Akkurat nå ser jeg for meg en skikkelig langdradd og kjedelig lørdag. Men man må nå kanskje ha noen av dem og av og til. Jeg er egentlig mest glad i farte rundt og finne på ting, men må kanskje innse at kroppen min annehver uke har best av å sitte stille. Heldigvis er det bare 2 cellegifter igjen nå og det er jo bare snakk om 5 uker igjen da! Så det må jeg jo klare uten å klage for mye! Fikk ett koselig brev fra legen min i går der hun skrev at hun hadde den store glede å fortelle at røntgenlegene mener at lymfeknutene har blitt ytterlige mindre i størrelse:o) Så det ser jo strålende lyst ut:o) Derfor har jeg nå begynt å kikke på reisemål. For vi skal nemlig på en lang og koselig ferie etter dette kreft styret er over!!! Florida er fortsatt høyest på ønskelista mi, men vi får da se hva det ender på til slutt.
Nå kan jeg jo også så smått begynne å tenke på å komme i gang med jobb igjen. Ja, det blir vel en liten stund til. Men lurer så på hva det blir til. Etter over 2 år hjemme er jeg klar for å komme i gang. Plutselig begynte jeg å tenke på muligheten til å studere, men lurer på å i all verden det skulle være. Må være noe data greier tror jeg, men det er jo så mye forskjellig der og. Nei, får se. Kanskje jobbe er det greieste hvis jeg får tak i en jobb som jeg kan trives i. Det er i grunnen det viktigste for meg:o)  hmm... så da var målene ferie og jobb for dette året! Ja, også komme i gang med å trene igjen. Jeg er visst unormal kreftpasient som har klart å legge på seg mens jeg har gått på cellegift. Det er visst som regel omvendt. Så jeg har noen kilo jeg godt kan bli kvitt. Det skyldes muligens at jeg har unnet meg akkurat det jeg har hatt lyst på den siste tida. Mat har vært ett skikkelig ork mens jeg har vært syk. Så da har det godt mye i usunne ting. Loff med egg og bacon, bakt potet med bacon,rømme og mais.. Ja, mye i det samme. Men jeg skal hvertfall være fornøyd med at jeg har fått i meg mat i det hele tatt de verste dagene. En dame jeg delte rom med sist jeg fikk cellegift sa at jeg så så frisk ut. Å det må jeg jo ta som ett kompliment. Føles sjelden sånn med det korte lykketroll håret mitt og bleke fjeset. Stakkars den dama. Hun skulle ha sin første cellegift og hun skalv av redsel. Hun var livredd stakkar. Da må jeg si at jeg følte meg velsignet som bare har 5 uker igjen (forhåpentligvis!!!). Jeg kan ikke klage. Snart er disse siste måndene bare svake minner. Å når det først skulle bli sånn tror jeg nok både jeg og vi som familie har kommet styrket ut av det hele. Vi har lært mye og mest av alt har vi hatt fantastisk familie og venner som har søttet oss gjennom det. Det har vært uvurdelig! Så velsignet vi er!!! Så selv om dette er en fryktelig kjedelig lørdag. SÅ er vi så ufattelig velsignet og i grunnen heldige som har muligheten til å kjede oss litt.



    24 Herren velsigne deg og bevare deg! 25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! 26 Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
4.mos.6 : 24-26

Godt nytt år

Godt nytt år alle sammen. Tenk at enda ett år er gått. Jammen som tida flyr. Eller tida går vel ikke noe fortere fordi om det føles sånn kanskje. Må ta ett øyeblikk om gangen. Er det ikke det det heter?
2009 vil for allltid for meg stå som det året jeg fikk mitt liv største sjokk (så langt). En kreftdiagnose. Jeg kan faktisk huske kvelden før jeg ble sendt med ambulanse for å ta røngtenbilder på sykehuset. Ï 5 minutter lå jeg å vurderte muligheten for at de intense smertene jeg hadde i siden kunne være noe alvorlig.Så tenkte jeg automatisk på hvor vondt det ville være å ikke ha muligheten til å se ungene mine vokse opp.Men det var ikke lange tida så slo jeg alt fra meg og tenkte at det jo helt sikkert ikke var noe god grunn til smertene og at jeg bare ville bli sendt hjem igjen.Så tok jeg altså feil da.Lymfekreft... jeg? Kunne ikke helt tro det når legen fortalte meg hva de hadde funnet.Hvorfor i alle dager hadde jeg kreft?Ikke drikker jeg og ikke røyker jeg.Jeg er ung og i relativt ok form.Men det hadde visst lite å si.EN ting har jeg lært : man vet lite om hva morgen dagen vil bringe.Heldigvis er ikke en kreftdiagnose lenger ensbetydene med en dødsdom.Selv om jeg av og til følte det sånn i begynnelsen når jeg traff folk.Kreft er ett ganske skremmende ord virker det som.Og før så synes jeg nok også det.Men det har nok endret seg litt.Utrolig hva de har funnet ut av og hva de nå kan kurere.Takk Gud for det!!!
Det har vært noen intense månder, men nå nærmer det seg sakte med sikkert slutten.Håper jeg inderlig hvertfall.4cellegifter igjen.4 vonde uker.Forhåpentligvis blir det en slutt på det etter disse 2 neste månedene.Jeg er klar for ett nytt år.Kanskje jeg i år skal få komme meg i arbeid igjen og få ut av huset litt å gjøre noe fornuftig.Å sitte hjemme dag ut og inn føles ikke alltid like samfunnsnyttig selv om jeg har en god grunn.I tillegg til arbeid håper jeg på en skikkelig lang og deilig ferie med familien.Bare slappe av og kose oss å legge disse siste månedene bak oss.Det skal bli skikkelig bra!!!

Vil bare ønske dere alle ett Godt nytt og spennende år. Fullt av god helse!!!


Han var ringeaktet, forlatt av mennesker,
        en smertenes mann, vel kjent med sykdom,
        en foraktet mann som ingen ville se på,
        vi regnet ham ikke for noe.
     
4 Sannelig, våre sykdommer tok han på seg,
        og våre smerter bar han.
        Vi trodde han var blitt rammet,
        slått av Gud og plaget.
     
5 Men han ble såret for våre overtredelser
        og knust for våre misgjerninger.
        Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
        ved hans sår har vi fått legedom.

Jesaja 53: 3-5

Vil bare

Gleder meg til neste jul jeg...

Så var vi allerede på 3. juledag etter å ha lengtet til julaften hele desember. Men i år er jeg faktisk glad for hver dag vi kommer lengre vekk fra julaften. Det betyr nemlig en dag nærmere kvalmefri og hodepinefri. Julaften begynte med cellegift. Ikke akkurat en ønsket julegave, men nå måtte det bare bli sånn i år. Cellegiften må visst inn ganske presist annehver uke og da gjør man jo som de sier for å bli kvitt den kreften. Pleier ikke bli så dårlig den dagen jeg får cellegift. Bare skikkelig sliten. Men selvfølgelig på julaften skulle jeg bli skikkelig dårlig. Sov i 3 timer før det var tid for julemiddag og spiste en liten ribbe bit og en potet. Misunner faktisk de som klager over at de har spist så mye mat og snop...  Etter pakkene var åpnet (fikk så mye fint og gleder meg til å ta en ny titt for å glede meg skikkelig over det:) gikk jeg å la meg. 2030 på en julaften. Må være en første. Hadde ikke overskudd til ungene eller noe. Heldigvis hadde de andre gode mennesker rundt seg, men jeg må si jeg gleder meg til neste jul da kreften forhåpentligvis er helt ut av kroppen og jeg ikke skal ha mer gift i kroppen. Det blir topp:o) Jeg elsker jo julen:O)   Huff.. jeg dveler litt i min egen smerte når jeg er så kvalm og det har jeg ingen grunn til ettersom jeg har så mange gode mennesker rundt meg og en Gud som elsker meg og som jeg kan hvile i. Likevel blir det fort litt klaging over kvalmen. Tungt i det lange løp med denne giften, men heldigvis bare 4 behandlinger igjen.

Gleder meg til nyttårsaften hvertfall. Da skal formen etter planen være tilbake og da skal jeg kose meg sammen med gode venner. Og da skal det spises mye godis ja!!! Har litt å ta igjen:oD

Nå skal jeg hvertfall kose meg med familien min så godt jeg kan. Har bare sittet i en stol i dag å sett på tv og prøvd å spille litt band hero med eldstemann. Mye av tankene har gått med til å prøve å finne ut hva jeg skal spise. Ikke så mye jeg orker å spise, men hvis jeg ikke spiser så blir jeg enda kvalmere. Skulle vært en knapp jeg kunne trykke på så kom akkurat det jeg ville ha av mat ferdig servert.... Det hadde vært noe..

Vil bare ønske dere alle en fortsatt velsignet god jul og ett godt nytt år!!! 


        For du har skapt mitt indre,
        du har vevd meg i mors liv.
       
Jeg takker deg fordi jeg er skapt
        på skremmende, underfull vis.
        Underfulle er dine verk,
        det vet jeg så vel.

Salme 139: 13 - 14
   

Humør svingninger

Etter ei god uke meg handletur og besøk av gode venner og familie så er både humøret og formen på bånn igjen.
Jeg har storkost med disse dagene og hatt masse energi. Jeg og mannen har vært å shoppa inn til ny stue. Ny spisestue, sjenk,tv-benk og tv. Og en svær garderobe så nå skal vi endelig få plass til klærene våre (de siste 3 årene har jeg og mannen delt ei remse med hyller. ). Jeg har til og med fått trent masse. I helga hadde vi besøk av nydelige venner. 10 voksne og 10 barn var vi. Man kan si det var fullt hus og stormende jubel, men det var så koselig. Så godt å være sammen med folk. Føler meg så priviligert som har mange gode venner rundt meg. Jeg er så glad i hver enkelt av dem og ungene er fantastiske alle mann:o) På lørdagen ble det altså kalkun til middag og søndagen ble det oksestek. Deilig med god mat. Foreldrene våre kom på søndag. For noen fantastiske besteforeldre barna våre har. De stiller opp og tar så godt vare på både oss og guttene. Jeg prøver å være god til å fortelle de hvor mye vi setter pris på hjelpen de gir oss. Jeg håper de tar det til seg!  ...

Mye av den gode uka mi har tanker og bønner godt til ett nydelig par som har mistet det kjæreste noen kan miste. Et par jeg beundrer så veldig for deres åpenhet og styrke. Midt i disse tankene ser jeg hvor heldig og velsignet jeg er. Det er sikkert en merkelig tanke, men jeg er takknemlig for at det er meg som er syk. At ikke det er noe av mine kjære rundt meg. Da mamma var syk og gikk gjennom cellegift synes jeg det var grufullt. Da hun kom ut av operasjonen og jeg satt ved siden av henne synes jeg det var så ufattelig tungt. Nå er det hvertfall jeg som kan kjempe den kampen som jeg ikke kunne kjempe for henne. All ære til Gud for at mamma i dag er frisk!!!

å nå da.. etter en uke med humøret på topp så falt det rett ned på bunnen igjen. Jeg gruer meg mer og mer for hver cellegift. I natt sov jeg utrolig dårlig og selv om jeg tok en sovetablett så lå jeg våken i timesvis. Noen tårer ble det også. Ikke fordi jeg synes så synd på meg selv, men fordi jeg blir så sliten etter cellegift og humøret blir virkelig dårlig. Takk og lov for svigermor som ringte og gjerne ville ha minsten på lån. Jeg liker virkelig ikke at sykdommen min skal gå ut over barna. Vet ikke hvor mange ganger eldstemann i dag har hørt setningen: "mamma er sliten, mamma er syk": når han har spurt meg om hjelp til noe. I dag fikk jeg vite at jeg skal ha cellegift på julaften. Det synes jeg er utrolig trist ettersom ungene får en mamma som er sliten og ikke orker å delta helt som hun pleier. Jeg ser virkelig fram til jeg orker å delta som normalt med barna. Og jeg prøver så godt jeg kan den uka jeg er god. Nå skal jeg bare kjempe meg gjennom den neste uka. Jeg gruer meg. Det er tungt. Å nå er jeg på briste punktet når det gjelder humøret. Men om en uke så er humøret på topp igjen og da er alt dette glemt helt fram til neste kur.

Som dine dager er, skal din styrke være.
5.mos.33:25

Les mer i arkivet » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011
RemissAnn

RemissAnn

33, Vennesla

Jeg er 29, gift og har 2 flotte gutter på 2 og 4år. I september 2009 fikk jeg diagnosen lymfekreft.Her skriver jeg om tanker og opplevelser rundt det. Stikk gjerne innom www.kakeanne.blogg.no og les om min hobby - kakebaking :)

Norske blogger

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits